Da var dagen her. Sol, tørt, varmt og på mange måter idelle forhold for å løpe seg blå i ansiktet, og fremdeles ha en så komfortabel opplevelse som mulig.

Det er 3. gang jeg løper i år, 2. gang for Ingrid, Tora debuterte og Conrad har vel stilt i samtlige løp hvis jeg ikke tar feil. Det har vært noen mindre justeringer av hvor traséen har blitt lagt i løypen hvert år, så på vei ned kikket vi spent på hvor den gikk i "Helveteskneika" i år.
Til vår store glede gikk den der vi har løpt mens vi har trent, så ingen overraskelser på den fronten.

I år var det 1 stk båreløp og 2 stk rullestolbrukere som forserte bakkene. Imponert!

Som sedvanlig var arrangementet godt arrangert, smilende folk, god logistikk og kanskje mer en festivalstemning enn birkenmas. Tommel opp!

Løpsgjennomgang
Løper første bakke som vanlig, over kneika og litt opp i neste. Begynner å klyve. Er litt tilstoppet av løpere her, men opplever i grunn at marsjhastigheten er så rask som jeg klarer uansett.

Puster og klyver. Puster og klyver. Prøver å småløpe der det er slakere, og holde et tempo som lar meg ha pust til å løpe der det er flatt (les "litt flatere").

Har åpnet litt for hardt og får ikke kvittet meg med syre i bena over platået. Banner inni meg.

Prøver å ta siste kneikene opp fra Hyttli som en mann, bite i meg mangel på luft og ignorere syre i bena. Merker at det ikke går helt like fort som jeg ønsker, og forsøker å ta en kraftsamling så jeg skal kunne klare siste kneiken med stil.

I bunn av siste bakken står Ingrid og Tora og heier, og jeg får et kjempeboost! Tunnelsyn og kvalme til tross, jeg skal først opp denne forbannede bakken av de som er rundt meg nå!

Host, hark, gisp og 3 min i fosterstilling og jeg innser at jeg er i mål.

20:47. SB men ikke bedre enn PB fra i fjor.
Litt skuffet, men egentlig ikke så veldig. Alt i alt en fin opplevelse!