Med nytt år kommer heldigvis nye muligheter!

Jeg finner at et nyttårsskifte er litt som et juletre med masse pakker under. Man vet ikke helt hvilke løpsopplevelser de inneholder, ei heller hvilke mennesker, stemninger og følelser de rommer. På løpetur med @maratonglede en morgen han var innom tigerstaden snakket vi litt om dette. Jeg synes han hadde et godt poeng i at alle sesongbeste jo nullstilles når året bikker. Den første løpeturen din blir med det de facto den raskeste beste og lengste turen på det nye året. Med det har man en masse små nye delmål for å starte sesongen.

Men så er januar forbi, og du er litt ute i februar. Det er mørkt, kaldt og glatt, og det er ikke sikkert det er skiføre engang. Løpingen er litt mindre stas enn vanlig med andre ord.

Der er det løpskonkurransen kommer inn. OK, hør meg ut før du avbryter med at du ikke liker å konkurrere, er redd for å gjøre det dårlig, eller føler at det drar med seg stress. Først og fremst - du trenger ikke løpe for noe annet enn din egen del. Drit i tiden, med mindre du har det som målet ditt. Hva så om noen andre er raskere enn deg? Bolt er raskere enn dem. Hva så om noen andre løper lenger enn deg? Pfft. Det fins særinger som løper 5000km lange løp, tviler på at 50 åringen med slim i munnviken er en av dem, eller kanskje han er det, men hva så? Fint for ham.. Folk har forskjellige forutsetninger for å delta, og bragden står i proposjon til utgangspunktet ditt.

7 ting et løp bringer til bordet for deg som er førsereis:

- Du får en dato, med en distanse, og et starttidspunkt. Dette er håndfast, noe som kan legges inn i kalenderen, limes på innsiden av dodøren, eller henges i taket over sengen. Løpsdatoen flytter seg ikke selvom du gjerne skulle hatt en uke til på deg.

- Du får et treningsmål. Det er noe som hjelper deg å komme deg ut av sofaen når du egentlig ikke gidder fordi du er en latsabb den dagen.

- Si det til noen eller ta med deg en venn. Gleder som deles dobles, sorges som deles halveres sies det. Dra på eventyrtur med en annen eller la andre ta del i hvorfor du nå bare må ut på den turen.

- Gulrot (og pisk). Skal du bare velge ett løp, så bør det få deg til å både glede deg til løpet, men samtidig være utfordrende nok til at du gruer deg litt. Du får ikke noe kick ut av å sikte for lavt. Gå over gaten kan du gjøre når som helst, å gjøre det du ikke allerede kan krever litt forberedelse., men er så mye morsommere. Hvis du ikke legger ned arbeidet blir ikke opplevelsen like bra som den kunne vært, derav pisken.

- Det er sosialt. På løpsdagen møter du folk som er akkurat like nervøse som deg selv, som også har trent mot løpet, som løper det for første gang eller har løpt det mange ganger før (og er fulle av gode tips). Slå av en prat før og etter med dine medløpere! På startstreken er det ofte spenning i luften, og en helt spesiell stemning, hvilket bringer oss til neste punkt.

- Kom i kontakt med følelsene dine. Neida, men joda. All flåsethet til side. Jeg opplever som regel en emosjonell berg og dalbane i forbindelse med løp jeg har trent lenge til. Spenning kvelden før, nerver på startstreken, lettethet når man er i gang, fortvilelse underveis når ting virker umulig, glede når ting løsner igjen etter en bølgedal og eufori ved målgang. Ikke bli knust om du ikke har dagen, men tenk deg om to ganger før du gir deg. Det kan være vanskelig, og vondt, og langt, og hardt MEN det skal koste for å føles som en seier. Når det er sagt gjelder det å ha en føler ute på forskjellen på "vondt" som i ubehagelig, og "vondt" som i skade. Skade er ikke verdt det. Da blir det så lite løpings etterpå

- Du kommer til dekket bord. Drikke pleier å være ordnet, det harer i fleng med mindre du er raskest, og da er det jo moro uansett (skulle jeg tro). Alt det logistiske er ordnet så du skal kunne kose deg med en givende opplevelse. Det er litt som å bli bedt på middag egentlig.