Jeg har kommet til en konklusjon og et forsett.
Nå har jeg fri fra jobben i litt tid fremover, og som naturlig er når en er tung endorfinmisbruker, har jeg lyst til å løpe hver dag og kjempelangt. Hele tiden. LøpeløpeløpeLØPEløp og så videre.
Der er bena og jeg uenige. Jeg sier ja, de sier nei. Så jeg har tenkt til å prøve å se om de har lyst til å være med på et kompromiss. Hva med nesten hver dag? Og ikke så langt (hver gang)?
Så sommerforsettet mitt lyder som følgende: Jeg skal løpe ofte. Nesten hver dag. Hvis det kjennes rett. Bena skal ha veto, men jeg krever av dem å få lov til å løpe oppdagelsestur, badetur og kjøpe-is-på-kiosken-lengst-unna-tur. Fordi jeg har fri. Og fordi jeg fortjener det. Men aller mest fordi jeg har så inderlig lyst.
Den første av disse turene var en deilig rolig tur opp til Maridalsvannet, med kveldsbad på Frysja på veien ned, sammen med Ingrid. Jeg var så rampete at jeg hoppet uti med skoene på. Å svømme med mengdetreningssko gir oppdrift i helt feil ende, og kan nok bli et populært alternativ til waterboarding, hodet i badekar med isbiter etc i mafiøse kretser. I løpekretser derimot kan det by på mye god underholdning for tilskuerene på land. Og den skal jeg by på.
Løpings avec kveldsbad er en slager. Mer av det takk!