Løpeglede - Hvorfor gidder du å løpe så mye?

Jeg ble spurt her for leden om nettopp dette. Er ikke første gang, har blitt spurt tidligere også, da med en negativ undertone. Da avfeide jeg det hele rimelig raskt uten videre ettertanke, jeg hadde jo et svar som tilfredsstilte meg selv: "fordi jeg kan, og har lyst". Men denne gangen var det ikke noen negativ undertone - bare ren nysgjerrighet over hva som er så fint med å pese rundt.

Først av alt. Mye er et relativt begrep. Jeg synes ikke selv jeg løper mye. Stort sett synes jeg faktisk heller at jeg ikke får løpe så mye som jeg gjerne skulle ønske. Ultraløpere løper mye. Jeg løper passe for meg - mer enn de som løper lite og mindre enn de som løper mye. Når det er sagt så løper jeg mye i forhold til hva jeg pleide å gjøre. Da løp jeg nemlig ikke i det hele tatt. Således er jo forskjellen stor.

Over til poenget.

 

Hvorfor? 

...

Hva er det som gjør at jeg "gidder"? Det er slitsomt, tidvis vondt og det er slettes ikke alltid godt vær heller. Det er med andre ord en aktiv bevegelse vekk fra det komfortable. Hvilket jo er rart. Hvis man generaliserer på grensen av det absurde, og ser på de grove linjene i utviklingen av samfunnet, så er det hele jo en søken mot økt grad av komfort. Ut av hulen og inn i sofaen. Slippe å fyre opp ovnen, bare vri om en bryter. Slippe å gå bort til apparatet, trykk på fjernkontrollen. Slippe å gå i butikken, få maten levert.

Tendensen er slik jeg subjektivt ser det tydelig mot økt grad av komfort. Kanskje det er nettopp derfor det er så utfattelig deilig å la pendelen svinge i motsatt retning, og søke det ukomfortable? Samtidig er det sjelden jeg har opplevd å sitte igjen med følelsen av ubehag etter endt økt. 

Som ved tidligere eksistensielle spørsmål, kastet jeg duppen ut i Twitterverset i håp om å få noen flere synspunkter fra andre folk som løper.

Vi sirkler rundt grøten, og den flyktige løpegleden. Svarene jeg fikk, kunne like gjerne vært svar på hvilke ting en forbinder med løpeglede. 

For meg handler løpeglede om så mye.

Løpeglede er naturopplevelser:
Landskapet som glir forbi. Lyset. Åsene, tjernene skogen. Etter en intens periode for et par år tilbake siden med 12t+ arbeidsdager 6 dager i uken innendørs, er følelsen av å være ute og i kontakt med sesongskiftene er viktig for meg. Lukte den våte jorden om våren når snøen smelter. Se de første grønne bladene. Kjenne duften av solvarme barnåler, og hive seg ut i et lunkent skogtjern om sommeren. Se de utrolige fargene, lukte myr, glede seg over det lune mørket og få dugg i øyenbrynene når kvelden senker seg på høsten. Duften av den første snøen, knirkingen under skoene og muligheten til å ta løpefart å skli på skoene i nedoverbakkene om vinteren.

Løpeglede er livsutvidelse:
Jeg føler at tiden ikke går så fort når jeg er mye ute og løper. Det er alltid noe som er annerledes siden sist jeg var ute. Da blir ingen tur lik, dagene "teller" og skiller seg ut, årene går saktere og jeg føler rett og slett at jeg får mer tid i livet mitt. Mer dag klemt inn i en dag. Livet blir på en måte lenger innenfor den samme tidsperioden. 

Løpeglede er avhengighet.
Møt en løper som er skadet og ikke får turene sine, og en som akkurat er kommet hjem fra den lange langturen. Den ene er Godzilla og den andre Buddha. Baksiden av å ha etablert treningsrutiner som krymper dørstokkmilen, er at det blir til treningsvaner. Som vanedyr gjør det vondt når vaner ikke opprettholdes. Når det også kastes adrenalin, noradrenalin, dopamin, endorfin og serotonin med mer inn i miksen blir nok ikke humørsvingningene mindre. Det er utvilsomt flere faktorer med i saken, men resultatet for min del er at jeg opplever bedre humør når jeg får løpe. Likeledes blir jeg generelt grinete, lettere sur, trist og gir fortere opp når jeg ikke får rørt på meg.  

Løpeglede er å koble seg fra.
Det er ingen epost, telefon eller forpliktelser som gnager når hele kroppen fokuserer på å karre til seg luft i et bakkedrag. Hodet kan være litt andre steder i starten av økten, men så fort kroppen har skjønt at det står løping på programmet, går den over i transportmodus. Jeg slapper av når jeg løper hardt. Ingen ting annet er akkurat da. Det er meg, lungene og hvis det går sakte nok, naturen. Løper du fort, bratt eller langt tvinges du til å finne fokus, eller slutte å løpe. Når formålet så er at en skal løpe, har man ikke flere valgmuligheter. I en hverdag med så mange forskjellige kanaler som krever oppmerksomhet og oppfølging, (relasjoner, jobb, idrett, frivillighet, mm), er det utrolig befriende å bli ensporet. Livet blir enkelt. En fot foran den andre. O2 inn, CO2 ut Gjør jobben, nå målet eller slit deg ut på veien. Vær fornøyd med innsatsen du har nedlagt.

Løpeglede er mentalhygiene.
Frustrasjoner, humørsvingninger og stress blir gjerne mindre om enn ikke helt vekk i løpet av en løpetur. Litt på samme måte som søvn og mat gjør livet lysere, Økt blodsirkulasjon, varme i musklene, endorfiner og adrenalin lar tankene vandre fritt, og gir meg av en eller annen grunn et lysere syn på ting. Småting i løpet av en løpetur kan få meg til å glise bredt - lett yr som kiler i ansiktet, alvedans over et tjern, svarttrosten som synger melankolsk i vårnatten eller duften av tømmerreisene som varmes av sommersolen. Jeg opplever at når jeg er tilstede i kroppen gjennom løping, får hodet anledning til å "rydde i arkivet".

Løpeglede er mestringsfølelse
Følelsene kommer utenpå. Gleden over å komme i mål på maraton rørte meg til tårer, likeledes kan jeg oppleve det samme etter å ha klart å tyne meg gjennom et ekstra motbakkedrag, perse på en treningsrunde, løpe lengre, raskere, våtere, brattere eller med mer flyt enn før. Eller bare bli veldig veldig sliten. Da kan jeg begynne å grine. Ikke fordi jeg er lei meg, eller fordi det vondt. Ikke bare fordi det er vondt i hvertfall. Det jeg kjenner på kan jeg vel best beskrive som en slags takknemlighet? En følelse av å ha blitt forsynt, være tilfredstilt og at det er en gave å flytte noen grenser, klare noe nytt eller å oppleve noe uventet.
Det er gleden over å nå et løpemål, eller å klare noe jeg trodde jeg ikke kunne. Mestringsfølelsen gir meg en selvtillit som smitter over på andre sider av livet mitt.

Løpeglede er kontraster
Ingen ting er umulig, og kontraster er det som skaper perspektiv. Jeg klarer å finne glede i kulde,muskelsmerte og håpløse mengder melkesyre. Dette fordi det gir meg en følelse av mestring når jeg overvinner meg selv, frihetsfølelsen av å bryte de begrensningene jeg legger på meg selv, og et endret referansegrunnlag i hverdagen. Oppgaver i hverdagen som kan kjennes som et ork, blir veldig overkommelige når man tidligere i uken har prestert noe hårete, eller på annen måte brutt noen barrierer. Papirarbeid på kontoret, den lampen du aldri får deg til å henge opp eller den sykkelen som måtte fikses,  blir alt  bagatellmessig når du beinfløy Holmenkollstafetten solo tidligere i uken tredje konkurransehelgen på rad.  Jeg er ikke raskest, jeg er ikke den som løper lengst og heller ikke teknisk best. Det som er jævlig får meg kort og godt til å føle meg sterk. Skikkelig sterk. Møt håpløsheten, overvinn den og kom deg videre. Det er digg, og som mestringsfølelsen sniker det seg inn i hverdagen.

I flokk

I flokk

eller solo

eller solo

Løpeglede er både veien og målet
Det er summen av alle de fine opplevelsene du har mens du løper. Det er gleden over å bli overrasket i et løp at en ny PB er innenfor rekkevidde, Det er gleden over å jobbe hardt mot noe, og så nå målet. Det er skuffelsen over å ikke klare noe du hadde satt deg fore, for så å finne gleden i å heve hodet og trå til videre for å klare det neste forsøk. Det vennskapet i løpegjengen. Det er stillheten du deler med skogen og skoene dine når du løper alene.

Så fårete kan man bli av langtur og Solo!

Så fårete kan man bli av langtur og Solo!

Løpeglede er følelsen av å ha utrettet noe.
Du hadde ikke lyst til å dra ut fordi det var 3+ og regn, men du hygger deg med det når du først er ute. Dels fordi du stolt over at du tok et valg og kom deg ut. Delvis fordi du vet at når du kommer inn igjen har du ikke bare sittet i sofaen, og du skal ta deg en utrolig deilig varm dusj. Dels også fordi hvis du hadde blitt sittende inne hadde du angret over at du ikke dro ut. Følt at tiden har rent mellom fingrene og ned i sofaputene. Det er en kjip følelse. Sitte gjør jeg nok på jobb, og når jeg blir gammel blir det sikkert vondt å bevege seg. Denne kroppen skal ikke sittes i stykker!

Løpeglede er glede!
Det er det fårete smilet som sniker seg innpå deg og du ikke vet hvor kommer fra før det sitter der. 

 

Dette er selvfølgelig bare mine refleksjoner om hvorfor jeg gidder. Hva som er din grunn eller ditt motivasjon kan være helt forskjellig, men jeg tipper at vi har noen felles momenter også! Hva er det som gir deg løpeglede?